Hola Amigos.
Våknet av at det blåste så det ristet i hele huset jeg lå i og regnet formelig dundret på taket!!
Hmmmm, ja ja tenkte jeg, her var det bare å la det stå til,så jeg kom meg ut av senga i 6 tiden.
Kom meg i klærne, pakket sekken og dristet meg til å stikke hodet ut i 7tiden, da var det sluttet å regne i det minste. Det som ikke var så bra var at stavene mine som er så til hjelp for å avlaste bena de var forsvunnet i løpet av natta!
Pokker og tenkte jeg, men det var ingen ting å gjore med det, bare å bite tenna sammen og gå 6 laaaaaange km i kraftig motvind ved siden av hovedveien inn mot neste by, Carrion de los Condes.
Kom på at jeg har jo ikke regntøy heller, ponchoen har jeg sendt hjem igjen i et optimistisk øyeblikk da det var 45 pluss i solen og den jeg kjøpte i Viana rivnet første dagen.
Kom meg da humpende inn med en nybandasjert fot inn til denne byen og etter en god frokost på et hotel her var humøret og optimismen tilbake.
Utenfor kirken her hørte jeg plutselig klingende Bergensk og motte 11 stk. nordmenn på vandring, dagens overraskelse!!
Denne gjengen skal bare gå til Astorga og skulle til å spise frokost, så vi ønsket hverandre Buen Camino og jeg skulle nå forsere en lang og svært steinete etappe på 17 lange km i en helt forferdelig motvind. Kan ikke si jeg gledet meg, men la nå likevel lystig i vei, ikke tale om å gi seg nå!
På vei ut av byen fant jeg en åpen Peregrinobutikk og fikk meg en ordentlig vandrestav i tre o store jubel!
Og ska sei den var god å ha over denne strekningen, turde rett og slett ikke stoppe her da var jeg redd jeg ikke hadde klart å humpe meg i gang igjen.
Klarte på et slags vis å komme meg inn til Calzadilla de la Cueza, uten at jeg kan si helt hvordan, men var utrolig glad over å komme frem til det som egentlig var dagens mål.
Etter noen kopper kraftig kaffe og oppsyking av meg sjøl, fant jeg motet og motivasjonen til å komme meg videre, for å prøve a komme ajour med skjemaet og tidsplanen. Har som mål å få en fridag i Leon.
Det måtte jo selvsagt begynne å regne idet jeg la ut igjen, men skitt au, ikke søren om jeg skulle gå tilbake. 7 km til neste stopp skulle jeg bare klare!!
Kommer godt med å ha nedarvet i genene det berømte Overlandstrasset, he he, og som min kjære mormor sier; man klarer ALLTID mer enn man tror.
Rundt neste sving traff jeg en haltende Spanjol som viste seg å hete, av alle ting: Santiago.
Vi kom oss til neste by, Ledigos i et øsepøsende regnvær ved hjelp av galgenhumor, ren trass og ukuelig optimisme.
Føttene mine var nå av alle ting begynt å bli bedre og etter noen kruttsterke kopper kaffe her i byen tok vi jammen fatt på nye 3 km.
Vi kom til Terradillos de los Templarios i 17 tiden til et helt nytt og kjempefint Alberge som ligger klin i hovedveienn. Lykkelige og meget fornøyd med oss selv kom vi oss i hus i stormkastene og etter en deilig dusj, forpleie og en nydelig 3-retters middag er livet atter godt!!
Er rimelig stiv i skuldrene i kveld, men tenker en god natts søvn skal hjelpe på det. 32,6 km ble det i dag og i sterk motvind og heftige regnbyger synes jeg det er lov å si seg meget fornøyd med dagen.
I morgen er det atter en dag og det minker på Mesetaen. Det er til og med meldt bedre vær og med stor optimisme skal jeg nå snart finne senga mi, i kveld har jeg til og med fatt en ordentlig DYNE.
Dagens ord:
Motgang gjor deg sterk, og du klarer ALLTID mer enn du tror.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar